Dagene uten deg av Ragnhild Avelsgaard Lien

Dagene uten deg skal ikke være “dager uten deg”.
Skal bare være dager, lange, hvite, blanke, dager som jeg kan fylle med det jeg vil.
Dagene uten deg skal ikke være dager der jeg våkner opp med en gnagende følelse av sorg nederst i magen.
Dagene uten deg skal bare være dager, mine dager. Dagene mine som jeg kjente dem før jeg visste hvordan du føltes når du ble borte,
Steder vi ikke har vært på skal ikke være “steder vi aldri fikk oppleve”. Skal bare være steder som jeg kan dra til.
Steder der vi har vært, skal ikke være steder jeg går forbi med et hogg i hjertet. Skal bare være steder, fine steder.
Tårene jeg gråter skal ikke være over deg, skal bare være tårer. Tårer er rensende og det finnes så mye å sørge over.
Latteren min skal ikke være et minne meg på hvordan jeg pleide å le sammen med deg. “Eg kan høyra deg le, eg kan hugsa eg lo”. Latteren min skal bare være latteren min.
Vinden som stryker meg ømt over kinnet skal ikke være et pust fra deg, skal bare være vinden som stryker ømt.
Kroppen min skal ikke være “den du ikke lenger begjærer”. Den skal bare være kroppen min.
Jeg skal ikke være “den du ikke lenger elsker”.
Jeg skal bare være.
Som havet, som sola, som vinden, som dagene.