Fra brudd til tilhørighet: Da poesien sydde verden sammen

Av Raïs Neza Boneza (Poetas Del Mundo: Festival de la Parole 2025, 8.–13. mai Montpellier)

“De største broene bygges ikke av stål –
men av ord som rører ved hverandres smerte
og blomstrer til håp.”

Flyet landet i Montpellier med et rykk. Jeg klynget meg til boka mi Der stillheten brenner – født mellom Kongos regnskoger og Norges vintre – og hvisket: “Ord, finn deres hjem her.”

I Béziers’ vingårder smakte luften av solmodne druer og ufortalte historier. På Château de Perdiguier leste jeg “L’Adorateur” mens occitanske vinder fløy gjennom versene mine. En gammel vinbonde grep hånden min: “Deres hjemlands smerte smaker som vår terroir: dyp og ekte.”
Et øyeblikk ble poesi og vin til ett språk.

Så fengselsverkstedet. Wake Up Café i Montpellier luktet kaffegrut og begravde håp. Blant menn med tatoverte arr, dirret stemmen min – helt til Jean-Luc (12 år bak murene) leste:

“Jeg var en fugl i bur / Dine ord skar himmels jern / Nå flyr jeg på diktets vinger.”
Hans tårer forvandlet blekk til frihet. Mine ble til takknemlighet.

Pézenas røvet pusten. I Molières 400 år gamle teater gjenlød forgylte tak i “Fatima” – mitt skrik mot vold. En ung mor reiste seg: “Det er mitt liv!”

Stillheten etter veide tonnevis. Vegger vant til komedie, skalv under sannhetens tyngde.

Regn ble til nåde på Maguelone. Da storm drev oss inn i et strandkapell, danset votivlys mens jeg leste “Nandi” – min kjærlighetssang til Tanganyikasjøen. Bølger hamret mot dørene som et kor:

Afrika og Europa i rytmisk favntak.

Hos «Lo Clapàs» ble jeg døpt – jeg mottok «Diplôme d’Honneur» før avskjeden. Luis Arias Manzo nikket, rørt i lysekronenes skygger. Talen min endte:

“Poesi er vårt eneste pass –
ingen visum kreves,
bare et åpent hjerte.”

Middelhavet bar min tropisk-fjord-sjel ut i natten.

På flyet til Trondheim krafset jeg i bokens marg:

“Jeg kom for å selge dikt / Men fant min slekt / Hvis sår og gleder / Flettet seg fast i min sjel / Vi er ikke lenger eksilerte – / Vi er drømmesmeder / Smedet av ordets flamme.”

Verden er ikke fragmenter lenger.
Den er et uforfattet dikt.
Og vi – alle sammen – er blekket.

                                               Med støtte fra NORLA (Norwegian Literature Abroad)