
Det var en gang en kopp. Jeg kjøpte den på et keramikkutsalg i Litauen. Jeg gikk lenge rundt i butikken før jeg bestemte meg for at det måtte bli akkurat den. Helt rundt i formen, uten hank, veldig god å holde i, og en sånn kopp som rommer mye mer kaffe med melk enn den ser ut som. Dypere enn man skulle tro ved første øyekast, eller hva som sømmer seg å si i omtale av en kopp. Men den var det altså, skikkelig god og dyp. Jeg ba om å få den pakket inn i fjorten lag med silkepapir og avispapir oppå der igjen, og pakket den inn i alle trusene mine og genserne i kofferten, så alt ble bare som en stor ball, med den dype koppen langt inni der.
Vi kom oss trygt hjem til den trekkfulle loftshybelen i Trondheim både koppen og jeg, og der tok vårt symbiotiske liv fatt. Morgenkaffe-kopp om morgenen, med røyk fra koppen og alvedans over Nidelva. Midt-på-dagen-kaffekoppen midt på dagen, før jeg gjøv løs på enda en artikkel i allmenn litteraturvitenskap. Te med melk og honning-koppen på kvelden, sittende på en krakk ved vinduet og se hvordan skyggene danset over Nidarosdomen i skumringa. Vin-koppen en plutselig fredag eller lørdagskveld. Kakao-koppen hvis søndagsturen ble hakket lengre enn jeg hadde planlagt, og jeg kom hjem halvt ihjelspekt og halvdød av sult.
En morgen jeg satt og drakk kaffe kjente jeg det første lille tegnet til et nytt liv i min egen mage. Som små bobler som lo og fryda seg og fikk meg til å gjøre et lite hopp på stolen. Senere satt jeg og drakk kaffe og så barnet mitt ta sine første skritt, tegne sin første krussedull, spise sin første skje med grøt, plukke sin første brødbit og med mye møye få mesteparten av den inn i den bittelille, nydelige, myke barnemunnen sin. Jeg kunne sitte og gjemme meg bak koppen og høre henne hikste av latter når jeg dukka fram og s “tittiit”!
Senere ble alt annerledes, som alt blir, hele tida. Plutselig var jeg skilt, blant annet. Men ikke fra koppen. Første-morgen-som -nyskilt-kaffekoppen. Koppen og kaffen var like god som før, kaffe smaker visstnok spesielt godt nettopp fra keramikk, var det en keramiker som fortalte meg en gang.
Men i dag knuste koppen. Jeg var litt for kjapp med oppvasken, og mista et tungt fat oppå den. Jeg ble så ufattelig lei meg. Koppen min! Jeg har vært lengre sammen med den enn jeg til dags dato har vært med noe annet menneske. Jeg måtte faktisk sette meg ned og gråte litt over den koppen og alt som på en måte forsvant med den.
Hvor mange kopper, tallerkener, minner og barn skal palestinske mødre og fedre måtte miste?
No responses yet