Trondheim Poesi Cafe

• Av Eli Wæhre

Vi var der. På Antikvariatet denne kvelden, omgitt av bøker og historier som har levd lengre enn oss selv. Sammen med alle de andre som delte sine dikt og tanker – sine smil, sin latter og sin sårbarhet. Stemmer lød på arabisk, fransk, engelsk, trøndersk, polsk… Hver med sine historier, hver med sin styrke.

Vi hørte om odelssønnen som forlot hjembygda med den store bjørka på tunet, like stødig som moren han etterlot. Om folket som blir jaget fra sitt land, deres hjem i ruiner, deres søken etter trygghet – en madrass å sove på uten frykt, en håndfull mat til barna. Vi lyttet til motet det krever å slippe det trygge og forutsigbare for å ta skritt inn i det ukjente. Denne kvelden ble til gjennom oss som var der. Gjennom hver stemme som bar ordene frem. 

Blant dem var Rawan Jouhar, en sterk stemme som delte sine egne dikt – ord vevd av minner og drømmer om sitt palestinske folk:

My skin is the weapon that you weaponize against meMy cries are just a melody 
Who cares about the remedies that could save me
If you can sleep peacefully 

Let my tears water the grass
Burn my skin let it become ash
At least I'll be a part of the land
The land you stole Frome my hands
Yet I am the banned
Banned from my home
Exiled on my own

What does a shepherd do without his herd 
Or nature without its birds 
The silence in this space
More violent than what I've faced
Missing my community 
Wishing for unity
Within humanity 
Maybe then, you'll humanize me?

This story isn't mine alone
Millions are exiled from home 
Some far, some close
Some all alone
Where hope, is their only home

FOTO: Rawan Jouhar leser dikt på Trondheim Poesi Cafe

source: Tronderrød